Ved bruk av luftkabler blir spenningen til jord ikke helt påført kabelisolasjonen; det er i stor grad båret av luften. Derfor har luftkabler høyere isolasjonsytelse, betydelig bedre enn vanlige papir-isolerte kabler og tverrbundne kabler. Dette er fordi blykappen av papir-isolerte kabler og det skjermede laget av tverrbundne kabler vanligvis er jordet, slik at spenningen som går gjennom kabelen tilføres fullstendig til hovedisolasjonen. I luftkabler deles imidlertid spenningen av hovedisolasjonen og luften.
Derfor fastsetter relevante standarder i ulike land at isolasjonstykkelsen på luftkabler skal være tynnere enn for vanlige jordkabler. Generelt, i Europa, Amerika og Japan, er isolasjonstykkelsen til luftkabler 10-20 % tynnere enn vanlige kabler. Dessuten forringes ikke isolasjonskvaliteten til luftkabler nevneverdig under langvarig-spenningseksponering, i motsetning til nedgravde kabler som kan utvikle vanntrening over langvarig drift. Når vanntrening når metning, synker kabelbruddspenningen med 1/3 til 1/2, mens luftkabler generelt ikke utvikler vanntreeing. Derfor har overheadkabler overlegen isolasjonsytelse.
